All posts by Dragana

Putian – My Life in China

Putian. Note it down: one word, transliterated from Chinese “Pu 莆 Tian 田”. Now, spread the world map across your bed. Take the ruler. Draw the line with the pen, left from Taiwan. There! See it? The name of this “small” 3-million people-town in south-east China is like an Abra Kah Dabra on the world map , sometimes is there, sometimes not! But it better be there if you’re just about to pack that huuuge suitcase weighing 30 kilos for the longer stay in the Far East!

Consulting the Internet pages, Lonely Planet books and “Oh, I often drop by to China” friends is naturally more than welcome. But, as you set off for this long journey to the East, better leave all you’re “I would never,ever I mean EVER, do such a thing!” oaths and principles at home! For, trust me, it’s one time in life adventure! It’s gonna take you right there at the Shanghai airport, spin you around just like that and, as you wonder “Where have I arrived, for God’s sake?” push you further. And, just like that, you are getting exactly what you’ve asked for – a lifetime EPOCHAL change!

The long distance bus is coming! Better get ready- it’s show time!

Long distance between Shanghai and Putian

Standing on a dirty road in an improvised bus station, I try to stay away from the strong sun and summarize the day events. Calling the bus driver to get the bed-seat wasn’t easy, no, no! After reassuring him that I am “for real” and this is not a joke, I had to answer some completely unnecessary questions at that moment like “Why do you want to go to Putian?”, “Why would anybody want to go to Putian after getting off the plane from Europe?” “Why do you..??”, “Why…??”, “??” and such. No choice, had to be patient and got to know my so far completely undiscovered PATIENT (oh my god!) side.
It was in the end a big question mark if I got the seat at all or not, so believing God, Heaven or anything from above would take care of me and send me somehow (like, ANYHOW!) to Putian, I stood there. On the dirty road. A Chinese kid aproaches. Smiles at me. His mom is scared, seeing me talking to her child – in Chinese. Opps! I remembered. Chinese speakers out of China were called “the devil foreigners”…Flashback. Chinese lesson at the university and a song “Not afraid of the Sky. Not afraid of the Land. But afraid of a foreign devil speaking Chinese language”. Ah, devilish me, managed somehow to convince the lady that I don’t bite little Chinese babies right before the bus got to the spot.
“Lao wai!”, “Lao wai!” “Lao waaai” like trying to make me finally understand I am an outsider in this novel (“lao” equals “old” and “wai” outside, translated – informal word for a foreigner) and literally stalking me with wide eyes open! Their surprise, curiosity and fear (don’t know who was scarred more – me or them!) were expressing non-expressed announcement: “A girl from the OUTSIDE is going to Putian. Stop. She speaks Chinese, thus there must be some devil in her. Stop. Maybe she works for Coca-Cola? Question mark. She is coming from Yugoslavia. Stop. Valter. Stop. Tito. Stop. Ok, she deserves a green mandarine. Stop. We are getiing tired of staring at her. Stop. ZZZZ…”
Finally, I got some space and with knees almost under my beard, tried to calm down and welcome this night’s ride. Looking in the dark landscape through the window, right there, almost across Taiwan, in the end of the world, so far away from my family and friends…I am finally aware that Putian is getting closer, while the bus wheels slowly approach Fujian province in this warm September night…

Finally arriving..

Buzzz! What’s that noise??? Oh, so THIS is Putian! I’m finally here! After short and everything but convenient sleep on that tiny winy bus bed, I got awaken by all this crowd suddenly rushing towards the door! Shouting in almost non- articulated dialect, they put on their shoes and jump over all those bags and suitcases and… Then come I! Laowai in the van! Taxi drivers in the number of thousands in the second occupied the bus and simply wouldn’t let me get off in peace! And foreigner has devilish dirty foreign money, but it’s MONEY! It’s like in cartoons -you could almost see dollars in their eyes! God!

But what to do? My direction aim was the place I would stay in and foreign school and I have absolutely no idea how to get there! So I grabbed the first driver and got into his car, allowing him at the same time to “rob” me – for this 5 minute ride I paid10 Chinese yuan, my God! Its almost like one euro!!! Uh, this man is expensive. Well, I know it sounds hilarious, but after a year living according to PUTIANESE PRICES, uhhh! You get the touch, trust me!

The next few hours flew like the Coyote Bird run! Meeting this teacher and that teacher, only God knows which one is Jane which one is Annie, was that the one from England? Oh, My room! Wow, MY OWN bathroom Quick shower then DUM! Sleep after almost 2 day journey! I sank into the pillow…

Welcome! Welcome!

Knock-knock! AM? PM? What…? Where…? Oh-my-God-I have slept whole day! I should meet the teachers. Getting dressed quickly and opening the door…Few foreign faces, some other laowai looking at me smiling. “You have just skipped together’s dinner. We knocked at your door but you were fast asleep”.

Shaking hands. Nice to meet them. They are happy to meet me too. Meeting room introduction I see the two PCs and can’t resist! Open my yahoo inbox and send the first email to my closest ones about the journey adventure! Wuh! Felt good, Serbian language is not dead! My English guide, later to be one of the best friends I made there, shows me the kitchen. I open the can of sardines I brought with me and have the first meal after ages. Real meal. Like, at the table.

It’s September but hot tropical air is coming through the open window. I ask what the time is and immediatelly forget the answer I got…8 PM? 9 PM? It doesn’t matter – it is so far away PM! Some Chinese girls come to meet me and show me around. After making new Chinese friends, among others our boss, I climb upstairs in the neighbourhood building to check one of the classrooms. Then I have a look at my feet! Ooops!~ I have slippers on! No matter, I see sleepers are apparently latest fashion in the school! Because of the really small but sooo itching (the smaller the more itching!) mosquito bites, it is impossible to be in the shoes all day! And its, like, 35 degrees! So I stept almost barefoot into the classroom and first thing I saw was the painting on the wall. Confucius and his saying 三人行必有我师…Flashback again. Having no idea what’s waiting for me there on the road, the Confused Me goes through Chinese grammar part I then, in 2001, and see it. And LOVE it. It was my “pushing” moto along the whole way to the Bachelor degree. And right there…to remind you, at the end of the world…when the studying journey was finally over…four years later…it was still there, reminding me…”There is always somebody who will teach you”….

Work created a man

It gets so dynamic once the planning is replaced by the real actions…That’s how it was for me in Putian as well. Therefore, get your mind busy and even in the end of the world, the obstacles would disappear in time. Speaking of which, it wasn’t so extremely smooth those first days, as I recall. First of all, I had to MAKE myself – hungry! Still recovering after those forever flights, I had troubles with my rioting stomach which wanted to remain empty (!) and, again, was expecting me to get it filled at meal time!

So the picture was: nice local restaurant, round “spinning” table and around it Australian girl 1, English girl 1, Australian girl 2, English girl 2, Australian boy, American girl, English boy and me. Laughing and joking, retelling the classroom stories…Them yes, me not, for I was still waiting for the teaching schedule to be announced…work made a man, and I grew up believing so, so as I tried to enjoy really tasty food in front of me, this huge thing grew in my troublesome stomach…this… this…”What am I doing here?”, “Who ARE these people?”, “Help! Help!”, “I want to go homeee!” stone sat there, deep in me, pressing me, pushing me to yell, to scream, because it was new. Because I was somewhere else. And because I was terrified, frightened till my bones.

However, still sitting there, on the top floor of the Putienese restaurant and smiling at the remarks about local dialect, I knew that -cross my heart, for I am a believer- I am going nowere, this is where I am staying and I am going to – have to make it…


Slatko oko sveta

(Knjiga “Slatke price”, 2010. / “Sweet Stories” book, 2010)   SLATKO OKO SVETA Život treba oblizivati poput bombone, pročitala sam davno u romanu jednog od mojih omiljenih pisaca. Nakon što me je nepopravljivo Društvo Hedonista u potpunosti pridobilo za doživotnog člana, počeh da uživam u slatkom od života i prestadoh da marim za dosadne piče o kilaži. Priznajem, dijete sam držala, ali to više onako, iz zanimacije i neutažene želje za što većim podvrgavanjem disciplini. Dijete su u mom životu uvek imale happy ending – završavajući se u slatkom društvu i slatkoj palačinki, punjenoj omiljenom čokoladom i keksom. Kad bi tome dodali koju plažu negde daleko preko grane, ili sveće na stolu jednog dalekog egzotičnog restorana, sa prilogom od ananasa ili sladoleda od vanile, ne bih se bunila! Naprotiv, stalno istražujem neke nove destinacije..i priloge. Kako, na primer, zaboraviti fenomenalni ukus vafla posutih šećerom u prahu na ulicama belgijskih gradova? Kanale u Gentu, Antverpenu, Brižu niste dobro izgustirali ako pri tom niste konzumirali fantastične praline i pitko belgijsko pivo…čiji se mirisi pružaju i dalje, preko grane, sve do holandskog Mastrihta i Amsterdama gde se, sećam se, uveliko konzumira (bukvalno!) slatki pindakaas, puter od kikirikija, čest dodatak slanim palačinkama…Kad se vraćam iz oblasti Beneluksa, torba mi je, već po tradiciji, puna garderobe u kojoj su ušuškane čokolade, bombonjere i pivo braće Belgijanaca i Holanđana… A tek Pariz – Grad svetlosti i ljubavi! Nije li milina prošetati u leto ulicom Šanzelize ili po misterioznom versajskom vrtu konzumirajući pri tom jednu od onih fenomenalnih kombinacija sladoleda…vanila i čokolada se tope u ustima dok razgledate brojne izloge i živopisne slike majstora sa Monmartra….Greh je pri tom ne pomenuti neophodan dodatak francuskom doručku – slatko pecivo i voćni jogurt – breskva, jagoda, višnja (sve dolazi u obzir) i voilà! Spremni ste da započnete novi dan…Međutim, treba napomenuti i posebnu atmosferu kojom odiše Budimpešta u vreme novogodišnjih praznika. Prava je milina pustiti korak duž živopisne Vaci ulice, gucnuti glühwein, kuvano vino sa cimetom i kod uličnih prodavaca probati slani štapić, pečeno kestenje i bar sto grama šarolikih, neodoljivih slatkiša. Potom je poželjno skoknuti do poslastičarnice »Žerbo« na parče doboš torte ili pak do restorana na tanjir ukusnog gulaša koji ćete zaliti točenim pivom! Dodate li svemu ovome izlet do obližnjeg Beča, Grada Mocartovih kugli, zagrizli ste jagodu na šlagu na torti! A onda na red dolazi ona – Kina! Kraljica slatke kuhinje! Mesto rođenja sladoleda i vatrometa! Moj put na Daleki Istok počeo je slatkim zelenim mandarinama, a boraveći godinu dana, tamo daleko, preko puta Tajvana, upoznala sam se i sa mnogim drugim egzotičnim voćem. Zamislite, na primer, loptu roze i zelene boje. Jestivo je, kažu, pa uzmete nož i presečete je na pola. Jezgro je sivkasto sa crnim semenkama, a ukus sladak i osvežavajući. Ovu prelepu voćku zovu huo long guo ili voće vatrenog zmaja. Predavajući engleski jezik nekad i po stotini malih kineskih đaka u razredu, uverila sam se da zaista ne treba, kako kaže jedna od kineskih fraza, »jahati konja i mirisati cveće«. Treba polako i dugo uživati u slatkim životnim plodovima…večernjoj šetnji sa prijateljima uz ananas na štapiću…proslavljanje rođendana, konzumirajući jednu od brojnih kremastih torti iz kineske kuhinje…a kako tek zaboraviti pohovani sladoled od vanile ili pohovane banane u medu ili čokoladi? Meni su, međutim, u najslađem sećanju iz ove daleke zemlje ostali osmesi dečurlije iz jednog kineskog obdaništa… Povratak u Evropu i letovanje na prelepom grčkom ostrvu…šetnja niz sunčane krfske ulice i zarivanje stopala u sitni pesak..Zemlja suvlakija i girosa ima toliko mnogo da nam pruži! Večeri salse u latino baru na plaži uz slatku metaksu ostaju zauvek u sećanju, a pri odlasku joj kao mantru ponavljate: Zdravo, Helado, doći ću opet! Međutim, prelaz preko Atlantika i poseta Americi nikako se ne sme zaobići! Lepezi slatkih životnih uživancija ovom prilikom rado dodajem popularni barbikju na obalama svežeg Mičigena. Dok se miriš roštilja širi po okolnom izletištu, oni najhrabriji se kupaju u jezeru…Posebna poslastica jeste kafa za poneti sa ukusom lešnika, dok u veselom društvu uživate u šopingu na trećem spratu jednog od brojnih tržnih centara! O, evo ga! Buni se jedan od najlepših gradova na svetu što još nije pomenut, pa moram opet da se vratim u Evropu. Prag. Kristalni grad drevne Bohemije svetluca u noći dok večerate u letnjoj bašti restorana koji gleda na Karlov most…Kada se nađete na ovom božanstvenom mestu, trpićete slatke muke – vremena nikad dovoljno, a treba posetiti Muhin muzej! Popeti se na vrh kule na Karlovom mostu i iz ptičjeg ugla uživati u pogledu na ovu jedinstvenu prestonicu! Probati rakiju beherovku i češki gulaš! Ili neodoljivi pivny sir! Dok vam tost sa sirom krcka pod zubima, najbolje da ga zalijete kriglom jednog od fenomenalnih čeških piva… Kad smo kod krigli, poseban šmek za pivopije je popularni Oktoberfest u Minhenu. Dok se šetate kroz veselu i raspevanu gomilu lederhozena i dirndl haljina, pivom možete zaliti razne »zanimacije za zube«; od pereci i popularnih wursten kobasica, preko prženih badema prelivenih čokoladom pa sve do srca od šećera koji vam poručuju »grüssen aus Munchen« ili »Ich liebe dich«…Potom, kada orkestar pod šatorom da intonaciju, zagrliti sebi najdraže i nazdraviti za zdravlje i lagodan, sladak, život! Sever Evrope takođe ima svojih slatkih momenata; u Norveškoj, na primer, dan počinje smeđim sirom od kozjeg mleka i haringama na ukusnom pecivu, popodne možete »začiniti« poseti jednom od brojnih muzeja i parkova kojih samo u Oslu ima za svačiji ukus, a kasnije vas čeka večernja šetnja uz obalu Oslofjorda, dok slušate kako vetar lagano njiše brodove pristale uz dok. Ogladnite li u međuvremenu, svratite u jedan od izvrsnih restorana gde vam se na tanjiru može naći dimljeni losos ili kuglice od mlevenog mesa sa dodacima od krompira i drugog povrća. Za dezert potom možete birati (ali je teško izabrati!) između, lefse, norveških palačinki, popularnih vafla sa džemom i šlagom ili raznih poslastica od jabuka i drugog voća…Vreme je za zdravicu? U ovom slučaju, društvo spremno sipa žestoki akevitt u čaše i uzvikuje »Skål!«. I na kraju, kada dođe vreme za povratak na dobri stari Balkan, jedno je sigurno; najslađi su topli porodični zagrljaji i – bakina kuhinja! Dok se u loncu kuva nešto »sa kašikom«, prepričavate doživljaje i u mislima ponovo oživljavate neprocenjiva poznanstva i prizore kojih ste se nagledali tamo na sunčanom Jugu…na egzotičnom Istoku…na dinamičnom Zapadu…i na osvežavajućem Severu naše slatke planete! Dragana Vignjević

(Tekst je aprila 2012.g. objavljen i u casopisu “Svet turizma”):

slatko oko sveta

Vestlig levesett i kinesiske sko

18. april, 2011

(KILDE: http://www.minervanett.no/vestlig-levesett-i-kinesiske-sko/)

Vignjevic (f.1981) er sinolog, og underviser i Mandarin.

Vestlig levesett i kinesiske sko

Kinesere som vokser opp i dag lever i limbo mellom jaget etter ”vestlige”, materialistiske verdier og eldgammel kinesisk kultur.

Siden oldtiden har kineserne hatt en forståelse av sitt land som et sentralt land. Det bekreftes i landets navn på kinesisk: Zhong — sentralt, guo — land. Landet ligger midt i verden, midt i universet, midt i alt som omgir det, nære og fjerne land, bebodd av andre mennesker.

I løpet av historien, har Kinas rolle som det naturlige sentrum i verden blitt rystet. Stadig flere kinesere forstår og aksepterer at verden er større enn Kina, og består av svært ulike mennesker, kulturer, hudfarger og flagg.

Ren Xin Ge Bu Tong — Så mange menn, så mange sinn
Mens landet Kina over mange år langsomt har åpnet seg mot resten av verden, har den kinesiske nasjonen prøvd, og prøver fremdeles, å bevare sin identitet, med røtter tilbake til antikken: Disiplin, hardt arbeid og samfunnsnytte er fortsatt grunnlaget for nasjonalfølelsen. Den kommunistiske ideologien er generelt akseptert som politisk system.

Det asiatiske kontinentet er legemliggjørelsen av sterke kontraster. Mange jobber hardt i kjellere og mørke rom for store selskaper. Flittige hender jobber utrettelig for at varene kan leveres i tide. Arbeiderne konsentrerer seg om arbeidet sitt, og er ikke klar over at i bygningen ved siden av tjener de den stadig økende gruppen hvitsnipparbeidere til livets opphold på en helt annen måte: Også de gjennom flittig arbeid, men foran dataskjermer   i moderne kontorer.

Engelskkunnskap er et av de viktigste trumfkortene i Kina, både for å kunne studere ved universiteter, og lykkes internasjonalt. Med et universitetsdiplom i hånden er det deretter ganske lett å finne jobb i de raskt voksende, moderne bedriftene. Internasjonale bedrifter er selve legemliggjørelsen av kapitalismen i de kinesiske metropolene. Byer som Shanghai, Guangzhou, Shenzhen og Beijing er fulle av skinnende reklameskilt som bombarderer forbrukerne med inntrykk. De reklamerer for utenlandske selskaper, eller kinesiske firmaer der de ansatte bruker engelsk som offisielt språk. Disse selskapene gir mange fordeler i tillegg til den økonomiske sikkerheten. Forutsatt at de ansatte jobber overtid uten å   klage, og vier livene sine til arbeid, vil de ikke ha store økonomiske bekymringer.

I tillegg har den moderne arbeideren mulighet å opprette internasjonale kontakter, reise verden rundt, få rikere opplevelser en videre horisont. De jobber ikke bare lenger kollektivt for firmaet, men har også mulighet til å praktisere det engelske språket med nye venner utenfor landets grenser. Både arbeid og sosialisering foregår gjerne på engelsk gjennom MSN-chatting og lignende applikasjoner.

Huo dao lao, xue dao lao — Man er aldri for gammel til å lære

På den annen side er kunnskap om morsmålet, det vil si standard mandarin, en uunværlig forutsetning for å studere. Det er ikke overraskende at man fremdeles mange steder finner skilt skrevet med kinesiske tegn som sier: ”Vennligst snakk standardspråk.” Den kinesiske nasjonen kjemper fortsatt mot analfabetisme, spesielt i mindre byer og landsbyer. Her finnes mange dialekter som ikke engang har noen skriftlig form.I noen provinser finnes det nabobyer som ikke engang forstår hverandre!

Sett i forhold til den svimlende utviklingen i storbyene, den raske internasjonaliseringen i Kina, og kompleksiteten i standard kinesisk skriftspråk, kan man spørre seg om det ikke ville være lettere om alle lærte seg engelsk i stedet for mandarin.

Ju zu qing zhong — Å holde balansen

En salig blanding av motsetninger er også lett å se når det gjelder religion. Kommunismen, som fremdeles er den vedtatte læren om atferd, utelukker enhver form for tro og religiøse institusjoner. I et betydelig antall kinesiske hjem kan man allikevel finne et lite, buddhistisk hjørne med ett eller flere bilder av familiens forfedre. Det er ikke uvanlig at et aktivt partimedlem brenner røkelse om morgenen, gir frukt til sin gud og ber om velstand og harmoni.

Denne beskjedne religionsdyrkingen plager tilsynelatende ingen, så lenge det lojale partimedlemmet utfører alle oppgavene samfunnet krever av ham. På denne måten opprettholder man yin og yang, balansen mellom lys og mørke, lett og tungt, mannlig og kvinnelig, salt og søtt.

Wu wei ju quan – Hver smak under solen
Det kinesiske kjøkken er en egen verden av kulinariske kontraster i et nøtteskall. Kina kan rives i stykker som det salte nord, søte sør, krydrede øst og det sure vest. Den fremtedende fellesnevneren er ris, en relikvie av den tunge kinesiske fortid og fattigdom. Ris dyrkes i store felt over hele landet, tilgjengelig for alle og veldig billig. Ekte, kinesisk mat har noe eksotisk og unikt ved seg i Vesten. Reiser du derimot til Kina og er innom en lokal restaurant, vil du bli gledelig overrasket over prisene på menyen.

På tross av den billige lokale maten, har utenlandske fastfood-kjeder funnet et nytt marked i Kina. Denne typer restauranter ”spretter opp som sopp etter regn”. De er ideelle   for utlendinger bosatt i Kina, kjent som ”lao wai” (som oversatt fra kinesisk betyr ”gammel fyr fra utsiden”), for de som foretrekker brød fremfor ris, spaghetti fremfor nudler, salt fremfor søtt kjøtt, kaldt fremfor varmt drikkevann. Men også kineserne selv står i stadig lengre køer utenfor kjederestaurantene, for å følge trendene fra vestlige land.

Xi xin jiu shi – Å elske det nye og glemme det gamle
Velstående unge kinesere har egentlig ingen tid å miste. De står utålmodig i kø utenfor inngangen til de mest berømte kjøpesenterne. De sender meldinger til hverandre på iPhone. Kredittkortet er på plass i lommeboken. Pappa skal sette inn penger på kontoen. De trenger en ny laptop/plasma-TV/bil. På ferie skal de så langt som mulig, til steder i Europa eller kanskje Dubai. De drikker Coca-Cola. De må være den første til å se den siste filmen med Angelina Jolie på kino. De går aldri glipp av en konsert med populære band — de har lært engelsk ved å lytte til deres hits!

Ungdom overalt er under stort press i vår «raske» tid, og det gjelder også kinesisk ungdom. Fra de er små blir de inprentet at de må handle raskt hvis de ønsker å lykkes. Ellers vil noen andre ta deres plass. I tillegg skaper påvirkningen fra Vesten ytterligere press.

Utenfor de store metropolene går det tregere. Fattigdom bidrar til at trendene ikke endres så raskt etter vestlige forbilder. De er fortsatt fanget mellom den gamle, tradisjonelle og det nye, rare og sjokkerende. De sliter med å beholde sin identitet. Og tempoet øker for hver dag som går.

Mange mennesker fra dette fjerne landet har aldri besøkt Vesten. Mange av Kinas unge vil forbli uvitende om hvordan verden utenfor virkelig ser ut. De ser lengtende mot Vesten med kinesisk avstand, og forstår kanskje ikke at ”det er ikke gull alt som glitrer”. Samtidig kan vi undres over hvem som faktisk prøver å følge hvem. Følger Kina etter Vesten, eller er det vestlige land som tar stadig mer etter Kina?

Moderne teknologi er svært gunstig i Kina, spesielt den som er produsert i landet. Og vestlige land tar gjerne imot rimelig kinesisk elektronikk. Men det er ikke det eneste Vesten importerer fra Østen. De nye trendene innen livsstil kommer også i stor grad herfra. Sunn mat, sunt levesett, yoga, akupunktur og New Age-oppskrifter. Vestlige livsstilssøkere inspireres av eldgamle kinesiske ekspertråd mot dårlige vaner og raske,   stressende liv.

Wo hu cang long – Snikende tiger, skjult drage
Fremdeles er det svært mye de ikke vet om hverandre, kineserne og «de andre». Kinesere fortsetter å dagdrømme om denne fenomenale, uoppnåelige Vestlige verden hvor alt er mulig og annerledes.

Ola Nordmann, derimot, beundrer de som får reist til avsidesliggende kinesiske provinser, som får møte dette hardtarbeidende folket og forsøke å fravriste dem deres største hemmelighet: Hvordan skaper man noe av ingenting?